Generasjonsregnskapet: innstrammingsbehov i offentlige finanser

Offentlig sektor spiller i Norge en viktig rolle for den samlede velferden. Hovedoppgavene som må finansieres, først og fremst ved skatter, er inntektssikring og omfordeling gjennom trygder og stønader, fellesgoder som forsvar og rettsvesen, samt velferdstjenester som helse, omsorg og utdanning.

Nødvendig med innstramninger

Norges offentlige finanser fremstår for tiden som svært solide, både historisk sett og sammenlignet med andre land. Likevel viser langsiktige beregninger at en videreføring av dagens politikk, kombinert med realistiske anslag av den økonomiske utviklingen, innebærer at offentlige finanser ikke er bærekraftige. I den såkalte referansebanen i Perspektivmeldingen 2013 er det rom for skattelettelse og/eller økt standard på offentlig velferd fram til rundt 2025. Deretter øker det løpende inndekningsbehovet til rundt 6 prosent av BNP for Fastlands-Norge i 2060. Det er først og fremst aldring av befolkningen og avtakende overskudd i olje- og gassutvinningen som fører til at offentlige utgifter vil vokse sterkere enn skatteinntektene omtrent fra og med år 2025. Aldringen av befolkningen har startet, men den får større statsfinansielle konsekvenser fra rundt 2025. Da begynner andelen av befolkningen som er 80 år og eldre, å øke markant.

Generasjonsregnskapet belyser bærekraft i offentlige finanser

Ved hjelp av den relativt enkle modellen som har ligget til grunn for det såkalte Generasjonsregnskapet, har man i de senere årenes nasjonalbudsjetter beregnet hvilken konstant årlig innstramning av finanspolitikken som må til fra og med kommende budsjettår. Hensikten er at offentlige finanser skal være i balanse på svært lang sikt. I Nasjonalbudsjettet 2013 ble denne innstramningen beregnet til mellom 7,4 og 9,6 prosent av BNP for Fastlands-Norge. Dette er fortsatt noe høyere enn det som ble beregnet i de fleste årene før 2010, da finanspolitikken var unormalt ekspansiv for å dempe virkningene av finanskrisen.

S2-indikatoren viser lavere innstramningsbehov

I Nasjonalbudsjettet 2014 påpekes det at noen av forutsetningene som ligger til grunn for disse beregningene, bidrar til å overdrive veksten i offentlige utgifter og dermed behovet for inndekning. I Perspektivmeldingen 2013 og i Nasjonalbudsjettet 2014 har man gått over til å beregne inndekningsbehovet ved den såkalte S2-indikatoren, som også brukes i tilsvarende vurderinger fra EU-kommisjonen. Endringen innebærer at tidligere forutsetninger om veksten i en del offentlige inntekts- og utgiftskomponenter erstattes av anslag fra mer detaljerte modellframskrivninger. For Norge anses denne metoden å gi mer pålitelige anslag for framtidige skatteinntekter og kostnadsvekst i offentlig tjenesteyting. Beregningene av S2-indikatoren i Nasjonalbudsjettet 2014 viser et inndekningsbehov på 3,6 prosent av BNP for Fastlands-Norge. Det er omtrent det samme som er anslått i Perspektivmeldingen 2013 (3,4 prosent), men noe lavere enn S2-anslaget basert på budsjettopplegget for 2013 (4 prosent).